Anna Ådahl


NEWS

WORKS
PUBLICATIONS

CV
CONTACT
In Toril Johannessen´s selection of the best shows of the year, Kunstkritikk Dec. 2014
16. desember – Toril Johannessen
 
Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2013? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2012. Den sekstende i rekken er kunstneren Toril Johannessen, bosatt i Bergen og aktuell med utstillingenTeleportation Paradigm på Unge Kunstneres Samfund i Oslo.
 
UTSTILLINGER
 
2013 var året der jeg 1) mer enn å se gode utstillinger, gikk glipp av dem, og 2) utviklet dysgeusi – en slags smaksillusjon der kjente lukter og smaker plutselig framstår helt annerledes.
 
Mye av kunsten jeg forholder meg til er i form av dokumentasjon, kritikk eller diskusjon i ettertid, noe som kan være helt greit for å nære tanken, men selvfølgelig går helheten tapt når man ikke kan ta alle sansene i bruk for å oppleve kunsten. En av utstillingene jeg virkelig skulle ønske jeg hadde tatt turen innom for å se er Lindsay Seers’ utstillinger Entangled på Matt’s Gallery i London og Monocular på QUAD Gallery i Derby. Jeg har sett arbeidene til Seers på Matt’s  Gallery og Tate-triennalen tidligere, og innbiller meg at årets utstillinger ville hatt tilsvarende virkning – estetisk forførende, underliggjørende og som en åpning mot lange og krøllete tankerekker der utstillingens fortelling slutter.
 
I Oslo skulle jeg gjerne sett Victoria Pihl Linds utstilling A tone to play – Abc according to Ingeborg Bachmann and Paul Celan på Oslo Kunstforening, Model as Ruin på Kunstnernes Hus og Petrine Lillevold Vinjes Anatomisk Teaterunder Skulpturbiennalen. Jeg skulle gjerne vært på LIAF og smakt på David Horvitz’ magiske suppe Stone Soup. Jeg går ut fra at den smakte akkurat like morsomt, banalt og tankevekkende som alt annet som kommer fra hans kant. Veneziabiennalen fikk jeg heller ikke sett, og inni mitt hode er The Encyclopedic Palace fortsatt en interessant, vakker og inspirerende utstilling, til tross for at det meste jeg har hørt og lest om den er negativt.
 
Siden jeg bor i Bergen var Monday Begins on Saturday heldigvis vanskelig å gå glipp av. Den salte og syrlige – og litt søte – satiren som kurator Eketerina Degot og David Riff presenterte i denne første utgaven av Bergen Assembly satt etter min smak veldig godt. Det kritiske blikket på både den norske virkeligheten, som en slags institusjonalisert magisk unntakstilstand, og det knapt så magiske begrepet «artistic research» var smart og spissformulert, samtidig morsomt og underholdende. Av utstillingsstedene opplevde jegThe Institute for Defensive Magic på Bergen Kjøtt og The Institute for Lyrical Sociology på Bergen Skolemuseum som de mest konsistente og vellykkede. Verkene til Pedro Gomez-Egana, Roee Rosen og Clemens von Wedemeyer gjorde hele instituttet for defensiv magi for meg, og de rare, fine videoene om russisk språk og begreper av Olga Chernysheva gjorde meg om ikke lyrisk selv så i alle fall veldig oppstemt på vegne av hverdagssosiologien og den hjemmelagede språkforskningens betydning i verden.
 
EVENTS
 
Hovedattraksjonen for de fleste som reiste til Reims for festivalen Reims Scene d’Europe den siste helgen i november var nok Gaia Global Circus, et teaterstykke basert på Bruno Latours ideer (Latour skrev manus til teaterstykketCosmocolosse, en forløper til Gaia Global Circus), regissert av datteren Chloé Latour sammen med Frédérique Ait-Touati. Forestillingen var et didaktisk stykke teater med en klar misjon om å opplyse om klimaendringene vi står midt i og om det moderne menneskets forhold til naturen i den antropocene tidsalder, den geologiske epoken vi befinner oss i. Men den virkelige perlen på teateret Comédie denne helgen, som langt færre fikk sett, var Anna Ådahls performance Impossible Homeostasis på den mer intime studioscenen like ved, der FRAC Champagne-Ardenne hadde kuratert et program med performance. Forestillingen besto ganske enkelt i en video som viste ekstremvær ulike steder i verden, samt en gruppe på rundt tyve personer som observerte publikum, mens vi så på opptakene av trær som blåser overende og bygninger om rives i filler. Opplevelsen av å bli observert mens jeg selv observerer skapte i Ådahls regi et slags emosjonelt narrativ, som eget track, over videoen, der følelsene gikk mellom skyld og irritasjon til ansvarsfølelse, likegyldighet og oppgitthet. Som Jan Freuchen nevner på Kunstkritikk 7. desember kunne IPCC’s klimarapport, en av årets viktigste publikasjoner, vært distribuert parallelt med filosofi som setter problemstillingen i et eksistensielt lys – og ytterligere effektivt med Anna Ådahls observatører tilstede.
 
Miljø og spesifikt forsøpling av verdenshavene var tema for Maarten Vanden Eyndes seminarMorgendagens etterlatenskaper på Hordaland kunstsenter i Bergen i mars (i forbindelse med hans utstilling Plastic Reef). Med globale klimaforandringer øverst på dagsorden har forsøpling og miljø, som gjerne oppfattes som mer lokale og dermed avgrensede problemer, havnet noe lenger ned. I seminaret viste de ulike innlederne hvordan plastavfall også i høyeste grad er et anliggende med global utstrekning, som i tilfellet med havet transporteres rundt med havstrømmene og har store konsekvenser for det marine miljøet. Seminaret satt det norske forholdet til havet og ressursene vi henter derfra i perspektiv (en diskusjon som har blitt sparket i gang av bl.a.Morten Strøksnes i sommer). Oppfostret på sei, torsk og laks som jeg er, er jeg et godt eksempel på hvor langt inne det sitter å forholde meg til en annen virkelighetsbeskrivelse enn at fisk gjør frisk. Men fisken smaker altså annerledes nå.
 
Vanden Eyndes seminar var som sagt et sideprogram til hans egen utstilling. I seminaret opplevde jeg at de kunstfaglige aspektene og at seminaret fant sted i en kunstinstitusjon var underordnet miljøproblemene som ble tatt opp, og publikummet var så vidt jeg kan huske en god blanding av kunstnere og folk fra utenfor kunstfeltet som rett og slett var interessert i tematikken. I forbindelse med den 13. Istanbulbiennalen, Mom, Am I Barbarian, ble forholdet mellom kunstrommet og den sosiale og politiske realiteten satt mer på prøve ved at det kuratoriske programmet som var planlagt grep inn i det samme som protestene i Istanbul og resten av Tyrkia utpå sommeren handlet om – det offentlige rom. Kunsten og virkeligheten møttes på et tematisk plan, men på det praktiske ble det en problematisk sak for biennalen å håndtere, noe som resulterte i en tilbaketrekning fra det offentlige rommet som mange av de bestilte verkene opprinnelig skulle vises i. Utstillingen i seg selv hadde mange kvaliteter etter min mening, men forholdet mellom kunstrommet og det offentlige rommet; eller rettere kunstrommet som offentlig rom og deltaker i den sosiale virkeligheten, forble en gordisk knute uten at noen helt med radikale løsninger kom ridende forbi (med et sverd, i følge myten). Min mest absurde opplevelse av hendelsene i Istanbul skjedde som tilskuer nettopp fra kunstens avsondrede sfære, der vi – kunstnere og kuratorer – dagen før åpningen av biennalen i september var trygt og godt plassert på en hotellterrasse med champagne, fingerfood og soft jazz, mens barrikader ble bygget på gateplan åtte etasjer lenger ned og tåregassen som steg opp så vidt fikk flørte med nesene våre.
 
PUBLIKASJON
 
Vi sover mindre og mindre. I 24/7: Late capitalism and the ends of sleep beskriver Jonathan Crary hvordan teknologi og kravet til stadig økende produktivitet og konsum har endret vår opplevelse av tid ved å oppløse timens, døgnets og ukens faser til fordel for en kontinuerlig arbeidsdag der søvnen er den siste skansen – fordi søvn er en tilstand som vanskelig kan gjøres profitabel i seg selv. Talende eller ikke, jeg bestilte den på nett midt på natta mens jeg spiste frokost.